Stine Valjord: Den kjipe dagen...går det an å snu den?

Det har vært en sånn dag som ikke har gått helt knirkefritt. Det begynte med ei natt med dårlig søvn, fordi kroppen brygger på noe lumskheter. Når dagen starter er ikke energien på topp, men klokka går og vi må komme oss avgårde til jobb og barnehage. Hun lille er heller ikke helt uthvilt, og akkurat på en sånn her dag skulle jeg ønske det gikk an å bare være hjemme, roe helt ned og få både søvn og hvile, til oss begge.

Men pliktene kaller, og når dagen først er i gang går det jo sin vante gang, og det er fint å komme seg ut døra. Så er det hjem igjen, middagen blir forsinka, formen kjennes på bånn, kroppen funker ikke som den skal, sultne barn, slitne barn, småkjekling med 5-åringen, dårlig samvittighet for å ikke ha bedre tålmodighet, døsig, smålei og de negative tankene er i ferd med å ta overhånd. Huset er rotete, det er mangel på rene klær, eller de er kanskje rene men ligger i en diger, ubretta haug på loftet fordi det har blitt nedprioritert, vi mangler brød så da må det bakes, brød-deig settes. Barn legges, og ryddejobben starter, først stua, så kjøkkenet. Oppvasken virker uendelig, og kroppen kjennes så tung, og i hodet spinner fortsatt de negative tankene. Det er jo snart jul, julekort må bestilles, gaver handles inn, håper vi ikke blir mer syke nå, det har vi ikke tid til, husket jeg å skrive opp den avtalen tro, vi må bli bedre til å planlegge ukedagene for nå mangler både det ene og det andre som vi trenger .... Og jeg har jo bare lyst til å hvile! Gjenkjennelig?

Men, så begynner det å skje noe. Roen har senket seg i huset, nesten uten at jeg har merket det. Barna har vært i seng en stund, stua er ryddig(ere), oppvasken snart ferdig. Duringen fra oppvaskmaskinen er beroligende. Og så går jeg ut med søpla, og det er så deilig frisk luft! Og det er snø, på bakken og på trærne. Og stjernehimmel. Jeg blir stående på trappa, barbeint i slippers-ene, men jeg kjenner ikke at det er kaldt. Det er så fint. Jeg tar noen gode magedrag. Hadde mannen vært hjemme nå, tenker jeg, så skulle jeg gått en kveldstur. Men jeg kan fortsatt stå her litt til, på trappa, og kjenne på den friske vinterlufta, og jammen siger det ikke inn litt julestemning og.

Jeg går inn i gangen, og så kjenner jeg den. Lukten. Kanskje den beste i verden. Brødene i ovnen. Snart er de ferdige. Og så lager jeg meg en smoothie med masse ingefær i, for formen den skal være bedre i morra.

Vi får alle disse tankene i blant, disse dagene, gjør vi ikke? Slipp dem til, la de bare komme. Men ikke la de flytte inn permanent, du er verten og du kan bestemme hvor lenge de får bli. Ved å øve seg på å bruke alle sansene sine; synet, hørselen, luktesansen er det mulig å lære seg å stoppe tankerekkene som bare kommer, og plutselig "våkne opp" i nåtida. Og når vi er i nåtida tvinges fokuset vårt over på noe annet, tankerekka er brutt. Bruk pusten sammen med sansene, pust helt ned i magen, hold noen sekunder før du slipper den helt ut igjen. Gjenta så mange ganger som trengs. Nå slipper spenningene, sakte men sikkert.

Det er dette indre stresset, de negative tankerekkene som gjør oss slitne, nedstemte eller kanskje til og med utbrente.

Ved å hver dag finne noe som er fint, noe å le av, noe som bryter litt av hverdagsstresset, kan vi takle de litt kjipe dagene så veldig mye bedre. Dette brenner jeg så for, og jeg har så lyst til å si til alle hardtarbeidende der ute:
DU ER FLINK!
DU ER GOD NOK!
HURRA, DU HAR KLART DEG FINT DENNE DAGEN OGSÅ!

Med ønske om en avstressende, positiv og deilig torsdagskveld :)