Sikre tegn på at man er i småbarnsfasen

Da jeg gikk tur eller jogget før, var det helt avgjørende for at det i det hele tatt ble tur, å ha med musikk. Og den skulle spilles høyt, rett inn i øret. Nå vil jeg bare ha det stille. Fuglekvitter, rennende elver? Bring it on!

Før kunne jeg ikke drikke kaffe etter kl 17, da sov jeg så dårlig. Nå kan jeg pusse tennene med kaffe rett før leggetid, spiller ingen rolle. Sover som en stein uansett.

Middagstid betyr ikke middagstid for alle. "Enkelte" bruker heller tia på å krakke mat, bytte ut Langemann-glass med Sabeltann-glass, bytte ut ekle erter med gulrøtter, motivere til å spise liiitt til, tørke søl, skifte bleie, mate baby etc etc etc.

I og med at man ikke kommer først i matkøen, blir man jo fryktelig sulten så når det endelig er litt ledig tid til å spise, ser det ikke fint ut. Gode spisevaner gjelder ikke lenger. Her går potet,kjøtt,grønnsaker og saus i munnen på én gang, det prates/ropes med munnen full av mat, smuler flyr veggimellom, det hostes og harkes for at mat kommer i vranghalsen og hele måltider er som regel unnagjort på under 3 minutter.

Man går konstant rundt med våte eller klissette sokker. Sånn er det bare. 

Det samme gjelder blåmerker/blåe tær. Det er blitt en regel at det ligger en eller annen satans leke strategisk plassert når man skal liste seg over gulvet i et mørkt rom, eller når man har det fryktelig travelt.

Det er også helt vanlig å få diagnosen "Kronisk distré" ; hvor er jakka mi, hvor er buksa mi osv. Du kan være helt sikker på at hvis du for én gangs skyld er klar til å dra med hele bøtte-balletten ut døra og fortsatt ha god tid til det du skal rekke, vel, da har bilnøklene sporløst forsvunnet. De kan være i en av de 14 veskene du veksler mellom, de kan være i vogna, på spisebordet, i bladkurven, på badet, i lommer, de kan ligge på vaskeromsgulvet, de kan ha blitt med partneren på jobb, de kan være i bilen,i garasjen eller ligge i den hemmelige krukka ute på trappa. Og du kan være sikker på at skulle du for én gangs skyld blåse i å sjekke nøkkelskapet først, for du er overbevist om at der er de ihvertfall ikke, joda, da henger de der likevel. Bare å sette av god tid til å leke "Tampen brenner". Og når du har kommet deg avgårde, må du likevel snu bilen etter halve turen fordi det er noe du har glemt. La oss for guds skyld håpe det ikke er en unge.

Av en eller annen grunn, blir man forferdelig lettrørt når man har barn. Det kan være plagsomt. Det skal ikke mer til enn at kjøkkenet plutselig er rydda uten at du visste om det, eller et øyeblikk av søskenkjærlighet mellom de søte små, eller en fin barne/kjærlighets-scene på TV. Klump i halsen, bevreleppe og blanke øyne, og det går ikke an å styre det.

Alle prinsipper flakser avgårde og enkelte dager er du verdens mest vinglette og ettergivende person. Kan henge sammen med punktet over, at du plutselig blir så stolt eller rørt av noe 5-åringen har utretta at det plutselig vanker en is etter middag. Eller at du etter en litt urolig natt, er frynsete i formen og selv syns du fortjener et glass brus til middagen. "Jammen mamma, det er jo ikke fredag i dag" Vel, skal du ha brus eller ikke!? Og alvorlig talt, hvem kan stå i mot et par innmari snille, bedende øyne? Spørsmålet trenger ikke en gang stilles, blkk sier som kjent mer enn ord.

Hvis du for én gangs skyld klarer å holde deg våken etter kl 22 OG tar deg et glass vin, føler du deg helt vill og gææern. Du tar bildet av vinglasset, tilføyer klokkeslettet og hashtagger #yolo før du publiserer på alle sosiale medier. Hashtaggen burde muligens heller vært #looser. :-/