Men viktigst av alt...

Å få være mammaen til disse 2 er det største av alt, uten tvil. 

Hverdagslivet med småbarn kan av og til være krevende. Og da mener jeg ikke stresset, aktivitetsnivået eller alle prinsippene og grensene som hele tiden endres og flyttes. Men det indre stresset som oppstår til tider, samvittighetskvaler, frustrasjon, tvil over valg man tar - dét er krevende.

For noen uker siden begynte lillemor i barnehagen, og det er tøft for alle tror jeg, å levere småtassene om morran, og ikke returnere før 8,5 timer senere. Det blir toppen 2 timer sammen på ettermiddagen før leggetid, og sånn går no dagan, hele uka. Når helgene kommer, er det ikke tvil om hva som står øverst på ønskelista, det er rolige kvelder og flest mulig gode stunder med barna når de er våkne. Sånn er det, og slik vil det være enda en stund. Kan disse dyrebare timene i helgene veie opp for 5 dager med så lite samvær ellers i uka? Jeg er ihvertfall veldig splitta når det gjelder dette ømtåelige temaet, og kjenner både på samvittigheten og en slags sorg til tider. Vi er jo heldige som har gode jobber begge 2 som vi elsker. Men som også krever mye av oss, sånn er det med de fleste. 

Og siden det har vært barnehagestart nylig, fører det også med seg litt sykedager for lillemor. Og på den ene siden er det frustrasjonen over at det "aldri" passer med sykt barn, det er alltid jobbprosjekter som har deadlines, noe som må gjøres ferdig, må leveres videre etc. Og på den andre siden et brennende ønske om å bare legge bort alt, og kun fokusere på den lille som ikke er i form. 

Og etter frustrasjonen, oppgittheten og stressfølelsen har lagt seg, gjenstår kun én tanke i hodet: Mammarollen er det største, barna kommer først. Alt annet må vente. Jobben, husarbeidet, møtet, treningen, bloggingen eller hva enn som "brant" sånn igår. 

Den eneste oppgaven som gjelder er å være mamma, la lillemor hvile hodet inntil pannen, kjenne den varme lille kroppen som blir roligere av å få sitte sånn en stund. Akkurat i denne stunda er det ingenting annet jeg heller vil gjøre, jeg vil bare kjenne roen og nyte hvert lille minutt. Være tilstede i øyeblikket, og ikke tenke på klokka. 

Og så det viktigste av alt: Vi gjør alle så godt vi kan, og det er lov å la noe ligge til imorgen. Eller til neste uke. Eller neste måned. 

Muligens en oppbrukt klisjé, men jeg syns ikke det kan bli sagt nok!