Frokostidyll

Det er søndag morgen, og mamsen og hennes 2 søte små er våkne. Idag har vi god tid, vi ser ikke på klokka, vi kan gå i pysjen i mange timer og bare nyte roen. For å gjøre det enda koseligere, foreslår jeg å lage vafler til frokost. 5-åringen jubler. 

Jeg går på kjøkkenet for å finne frem alt av ingredienser, og lillemor protesterer litt på at jeg kan være så tankeløs å forlate henne der, midt på stuegulvet. Hun er nok sulten, tenker jeg, og hun elsker jo vafler. Jeg åpner en boks fibramel som jeg har tenkt å bruke i røra, og skvetter litt av at en liten bille ser ut til å ha tatt kveld oppå melet. Vel vel, flaks at jeg så den da, tenker jeg, og hiver boksen i søpla. Da får jeg bare bruke vanlig hvetemel for én gang skyld, vi lar oss ikke vippe av pinnen så lett!

På dette tidspunktet har lillesøster kravla seg ut i gangen, og jeg oppdager henne akkurat da hun er på tur å prøve seg på trappa! Ups, har hun funnet ut det nå ja, nå ER det på tide å få opp grinda. Jeg drar henne litt tilbake på gulvet, kanskje hun kan leke litt med en kurv med klær i eller noe. Tilbake på kjøkkenet for å mikse mer vaffelrøre. Det kommer en velkjent lyd fra gangen, og jeg tenker at det er litt rart at katta er inne for å spise nå. Men det er selvfølgelig ikke katta som er og spiser i tørrfóret, men heller ei som er ute etter litt fingermat. Nå ber jeg storebror om bistand til å underholde/passe på lillesøster sånn at den der hersens røra kan bli ferdig. 

Nå kommer det såpass store protester fra minste at jeg innser at ei ventebrødskive må til. Frem med brød og pålegg, opp i stolen med frøkna og brødbiter på spisebrettet. Spise selv er det beste hun vet. Jeg overser glatt at det klines skinkeost i håret, og at melkekoppen går i gulvet, for nå skal de der forbaska vaflene stekes. 

2 vafler blir ferdige, én til bror og én til søster, og nå går det i skytteltrafikk mellom vaffeljern og spisebord. Bror ønsker sjokolademelk til vaflene, lillemor vil heller ha vann enn melk, bror vil ha en til vaffel, lillemor begynner å hive brødbitene på gulvet, bror må en tur på do, lillemor når tak i en tallerken på bordet, jeg glemmer av vaflene i vaffeljernet, lillemor nyser og må tørkes og det litt brennkvikt og sånn holder vi på da. Kaffekoppen jeg tappet for gud vet hvor lenge siden har blitt kald, ingen vafler har foreløpig rukket ned i magen og kjøkkenet ser ikke strøkent ut for å si det forsiktig. 

Men så er det hele over, alle vaflene er stekt, ungene er mette, bror ser på ipad og lillesøster signaliserer klart og tydelig at det er tid for en blund. 

Og i ro og fred, dog en god stund etter frokosten var klar, kan denne mammaen nyte varm kaffe og lune vafler med nutella på :-) Nå lurer jeg bare på hvem som skal rydde kjøkkenet!