Selv husker jeg det krystallklart. Vi var på familieferie på Tenerife. 2 dager tidligere hadde min samboer og jeg tuslet rundt i Oslo med vår lille sønn i vogna, han var da 15 måneder. Vi hadde kost oss på Aker brygge med gode venner. Den dagen det smalt, sto min søster og jeg i hvert vårt prøverom på Zara på Tenerife, da tekstmeldingene begynte å renne inn. Ei god venninne i Oslo meldte om at det hadde smelt i regjeringskvartalet, og at de var rystet, men trygge hjemme i leiligheten sin. Jeg ringte straks til andre venner i Oslo for å høre at de hadde det bra, heldigvis hadde ingen av "våre" vært i sentrum.
Så kom meldinga om Utøya. Det var utrolig frustrerende å være borte, langt unna. Vi hadde heller ingen kjente der ute, men hjertet blødde, tårene rant. Vi stivnet, vi ville bare se og høre nyheter selv om det var så vondt og brutalt. Tallet på drepte som ble offentliggjort dagen, avisforsidene, stemningen i hotellresepsjonen der alle nordmenn venta i kø på å låne pc-ene som hadde bedre nett enn de skarve signalene vi fikk på rommene.. Hvordan var det hjemme i Norge?
Det er helt umulig å skjønne smerten til de som mista noen, det går ikke an å forstå traumene til de som var der og opplevde det. Vi kan ikke si noe som gjør det bedre. Vi kan bare love at vi aldri glemmer den dagen og det som skjedde. Og at vi fortsetter å møte hat med kjærlighet. Det vil være feil å si at det kom noe godt ut av denne dagen. Men jeg håper at vi alle ble litt mer åpne, tolerante, litt vennligere innstilt overfor andre.
Idag har tankene gått til ofrene, de etterlatte og de som overlevde sitt verste mareritt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar