Å reise med barn

Igår reiste vi avgårde, barna og jeg, på sommerferie, husbonden kommer etter om en ukes tid. Det ble både fly, tog, drosje og bil før vi endelig var fremme etter vel 9 timer på farten. Igår kveld starta jeg på et innlegg, riktignok med en humoristisk tone, om hvor slitsomt det er å reise med barn. Men så begynte jeg å tenke etter. For barna var jo overhode ikke slitsomme, de var for det meste eksemplariske. Det kjentes plutselig veldig feil og urettferdig å skylde på dem. Det er meg selv som er problemet, og jeg innså at jeg har blitt en kloning av alle de type reisende jeg tidligere har irritert meg over, ristet på hodet og ledd av.

Jeg har blitt hun som har pakka altfor masse håndbagasje, og bruker evigheter i sikkerhetssjekken for å lete etter telefon, nettbrett, flytende væsker o.l. Og som bruker minst like lang tid på å pakke alt ned igjen.

Jeg har blitt hun som deiser til de som sitter ytterst i flysetene med all nevnte håndbagasje, mens jeg noe tungpusta og småsvett finner seteplassene. Jeg har blitt hun som bruker evigheter på å komme seg ned i setet, og som sperrer hele midtgangen for passasje. 

Jeg har blitt hun som, når stresset virkelig griper tak, småkjefter på barna som tross alt bare er veldig oppgira og spente og overhode ikke lar seg påvirke av tettpakket fly og sure passasjerer. Hun som med baby i bæresele og stor ryggsekk skviser seg frem til bagasjebåndet for å få bagasjen fortest mulig. 

Jeg har blitt hun som glor olmt på alle som ikke tar hensyn til barnevogn, og som derfor bare "ved et uhell" durer frem og blåser i om jeg brekker tærne eller skraper opp hælene til noen. Hun som, med et lass av bagasje, går på feil tog og etter å ha pressa seg og ungene frem gjennom hele vogna finner ut at det er feil tog, og derfor må presse seg gjennom vogna på nytt igjen for å komme seg av.  

Jeg har blitt hun som lar 5-åringen ha på ipad uten headsett fordi jeg er for utslitt til å diskutere, og som syns babyen sin er verdens skjønneste til tross for litt skrik og skrål ifra vogna og tenker at såpass får medreisende tåle.

Kan det være en teori at det er ikke barna som gjør det stressende,slitsomt og gjør oss sure på reisefot?

2 reiseglade barn. Fotograf: En småstressa mor.