ESC - mine største guilty pleasures

Har nettopp sett ESC 60 år på TV, og har mimra og kost meg, bedre fredagsunderholdning kunne ikke noen annen kanal bydd på. Hele min barndom og - let's face it- helt frem til nå har jeg E.L.S.K.A Grand Prix som jeg tillater meg å kalle det. 

Jeg byr gladelig på noen av mine største minner fra denne festen av en musikkonkurranse, uten snev av skam, selv om jeg har titulert innlegget med guilty pleasures.

Hver sommerferie, da vi ble skufla inn i baksetet på Volvoen, gikk veien nordover fra Porsgrunn til Senja. 170 mil, time etter time. Det var stopp på rasteplasser og tømming av bagasjerommet for å få ut kjølebagen med nistemat, det var spyposer, småkjekling, aktivitetshefter fra bensinstasjon (derav bilsyke) og stopp på campinghytter som stort sett var som dukkestuer å regne da vi skulle overnatte. Men så skjedde det noe stort i 1985. Jeg fikk min første walkman og kassett. Jeg valgte Kikki Danielssons "Bra vibrationer", selvsagt fordi jeg hadde sett henne på Grand Prix, og det var mye rosa på coveret. 

Det gikk nok ikke lange tia før jeg fikk Bobbysocks-kassetten med sjølvaste "La det swinge". Hvem kan vel glemme? Jeg husker Lill Lindfors sitt frekke stunt da hun "mista" skjørtet og jeg husker 2 elleville rosa,hvite og svarte jenter som kom hoppende inn på scenen da det ble klart at seieren var norsk. Jeg husker permanenten til Rolf Løvland og at jeg var så vannvittig trøtt, for jeg fikk være oppe så seint. 

Johhny Logan 1987.

Gubbevaremegvæl for en mann. Andre digga Glenn Medeiros, jeg elska Johnny. Hold me. Now.

Jeg husker en sommer da vi henta ei ferievenninne på flyplassen på Fornebu da hun skulle komme på sommerbesøk. Hun var mildt sagt vill i nikkersen og gal i blikket da hun kom inn fra flyet. Årsaken var at Johnny Logan hadde vært på samme flyet. Vi fikk stoppet ham og tatt bilde sammen med vår drømmeprins. Vi levde på den hele resten av sommeren, og var ikke lite forelska. 

Carola <3 <3

Jeg skulle bli den neste Carola. Det skjer noe i meg hver gang jeg hører Fångad av en stormvind. Jeg kunne koreografien (eller "kunne"), jeg hadde stemmen (host), jeg hadde innlevelsen (om ikke annet). Carola, Carola, Carola, Carola - Carola for alltid.

Jahn Teigen

Glasnost og Optimist, helt uforglemmelige bidrag i den norske finalen, spiller ingen rolle at de aldri nådde ut i Europa, hvem trengte Europa når VI hadde Jahn? 

Celine Dion 1988 for Sveits, Ne partez pas sans moi. Som med Carola, hadde jeg også Celine sitt scenetekke, hennes fantastiske stemme og intense blikk. Egentlig pussig at ikke speilet sprakk sånn som jeg stirret i det.

Kordamene i Grand Prix

Hvis jeg ikke kunne bli Carola, Celine eller en av Bobbysocks, var det absolutt ikke noe nedtur å være kordame i Grand Prix. Også her fulgte jeg ni-tidig med på videopptak, spolte og spolte tilbake til sekundene kordamene ble filmet. Jeg ble ekspert på jazz-hands, mmm-ing, oooo-ing og shubbabb-shubbabb. 

Et av mine sterkeste minner i voksen alder er i 2010, Lena med Satelite, Madcon med Glow og som starta flashmob-fenomenet. Grunnen til at jeg husker dette så intenst, er fordi jeg hadde føda 2 dager tidligere og lå på barsel-avdelinga, lillepjokken lå i kurven sin mens 2 overvelda nybakte foreldre spiste take-away pizza og så på Grand Prix. Uforglemmelig.

Ellers kan jeg nevne dem i fleng; Lotta Engberg "4 bugg och en coca cola", Ketil Stokkans "Romeo", Sandra Kim med "J'aime la vie" og den fineste pigg-sveisen jeg noensinne hadde sett, i hvert helt til Kate Gulbrandsen kom. Og apropos Kate, huff av meg, tenk at jeg holdt på å glemme "Mitt liv!" Den er like episk som både "La det swinge" og "Fångad av en stormvind" Jeg øvde og øvde og øvde, helt forgjeves, på å nå opp til sangens siste, intense parti "ingen kan ta fra meg, INGEN kan ta fra meg min drøø-høøø-øøøm, min drøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøm". I et anfall av sterk mangel på selvinnsikt og litt for stor selvtillit bega jeg meg i vei med den sangen på en skoleavslutning en gang. Jeg kommer aldri til glemme de forvrengte fjesene som kjempet så hardt for å holde latter og tårer tilbake.

Tommy Körberg, "Stad i ljus" . Stor, stor låt, som jeg enda får gåsehud over hele kroppen av. Han nådde selvsagt ikke opp til Johnny Logan på drømmemann-skalaen, men jeg måtte noe motvillig innse at jeg hadde fått en ny ballade-favoritt.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, og de fleste sangene kan jeg utenat den dag i dag, jeg husker antrekk, sceneshow, hele pakka. Takk, Grand Prix, for - for mitt vedkommende i hvertfall - for over 30 uforglemmelige år. Grand Prix forever in my heart. Grand Prix 12 pois. 

(Okei, nå skal jeg stoppe.)