Titt tei

Nei og nei, som dagene har flydd, uten mulighet til å oppdatere bloggen, sånn kan vi ikke ha det! 

Årsaken til oppholdet er 250 mil i bil, fra Danmark til Senja, med varierende nett-tilgang. 

Tirsdag var vi endelig hjemme. Jeg har mye å dele av erfaringer vi gjorde underveis, litt tips og råd, meninger om parkene vi besøkte, feriemote og annet feriestoff, og jeg har masse skrivekløe, planer og idéer jeg verker etter å få ut, håper du som leser følger med meg videre!

I disse dager er det tivoli i vår lille by, igår tuslet vi rundt i solskinn og storebror storkoste seg i parken med alle hoppeslottene som er satt opp for anledningen. Noen måtte holde øye med bebisen som sov i vogna i skyggen, og da var det ikke feil å sette seg på brygga og dingle med beina og nyte stunden.

Mangla bare reker og hvitvin, si.

T

Til helga skal herr og fru på festival, vi skal ha litt barnefri, være med venner og slappe av, det blir et fint punktum for årets ferie. Forhåpentligvis kommer det noen nye innlegg i løpet av helga. 

Hun snudde seg!

Alle som har eller har hatt baby, vet hvor for rasende fort de utvikler seg og lærer seg noe nytt, og hvor stas det er å se at de klarer noe for første gang. Lillesnuppa vår, som nå er 8 mnd, er intet unntak og har knekt koder jevnt og trutt til stor glede for de stolte foreldrene. 

Det er også kjipt å være den av foreldrene som ikke er tilstede når noe nytt skjer, da føler en seg jo snytt for noe stort. 

Lillemor har i mange måneder snudd seg fra mage til rygg, hun sitter ganske godt og kan en hel masse annet, men har vært noe treig med å snu seg fra rygg til magen, ihvertfall av fri vilje. Dette er derfor noe jeg har venta på i månedsvis, lokket og trent, rulla sammen med henne på  gulvet, men neida, ingen snuing. 

Og idag skjedde det. Fikk jeg se det? Niks. Jeg hørte mannen ropte på meg, og lurte på hvor jeg var. Jeg venta litt med å svare, satsa på at han fant det han leta etter, eller fant ut av det han lurte på. Men så ropte han igjen, denne gangen rett utenfor døra. 

"Er du på do?"

 .................... (Pause)

"-Ehm........ja." 

"-Hun snudde seg!"

Er det mulig?!

Hvor var du da det smalt?

Alle husker vi hvor vi var 22.juli 2011, i minuttene etter det smalt. Vi var redde, sinte, fortvilte og desperate etter å få noen svar. Vi var lammet av skrekk. 

Selv husker jeg det krystallklart. Vi var på familieferie på Tenerife. 2 dager tidligere hadde min samboer og jeg tuslet rundt i Oslo med vår lille sønn i vogna, han var da 15 måneder. Vi hadde kost oss på Aker brygge med gode venner. Den dagen det smalt, sto min søster og jeg i hvert vårt prøverom på Zara på Tenerife, da tekstmeldingene begynte å renne inn. Ei god venninne i Oslo meldte om at det hadde smelt i regjeringskvartalet, og at de var rystet, men trygge hjemme i leiligheten sin. Jeg ringte straks til andre venner i Oslo for å høre at de hadde det bra, heldigvis hadde ingen av "våre" vært i sentrum.

Så kom meldinga om Utøya. Det var utrolig frustrerende å være borte, langt unna. Vi hadde heller ingen kjente der ute, men hjertet blødde, tårene rant. Vi stivnet, vi ville bare se og høre nyheter selv om det var så vondt og brutalt. Tallet på drepte som ble offentliggjort dagen, avisforsidene, stemningen i hotellresepsjonen der alle nordmenn venta i kø på å låne pc-ene som hadde bedre nett enn de skarve signalene vi fikk på rommene.. Hvordan var det hjemme i Norge? 

Det er helt umulig å skjønne smerten til de som mista noen, det går ikke an å forstå traumene til de som var der og opplevde det. Vi kan ikke si noe som gjør det bedre. Vi kan bare love at vi aldri glemmer den dagen og det som skjedde. Og at vi fortsetter å møte hat med kjærlighet. Det vil være feil å si at det kom noe godt ut av denne dagen. Men jeg håper at vi alle ble litt mer åpne, tolerante, litt vennligere innstilt overfor andre. 

Idag har tankene gått til ofrene, de etterlatte og de som overlevde sitt verste mareritt. 

Bildet hentet fra vg.no

Hvordan var det man gjorde det igjen?

Hvordan var det igjen, før i tida, da man kunne gå seg en tur og nyte utsikten og roen, uten behovet for å dele det med "alle"? Hvordan var det igjen, å sitte på en benk, en trikk eller en buss og bare se på folk? Hvordan var det igjen, å ligge i gresset eller hengekøya, og bare se opp på himmelen?

Hvordan var det igjen, å få med seg smått og stort som skjer rett foran øynene våre; en hare som kommer hoppende i gresset eller en baby som gjør noe nytt for første gang? Hvordan var det igjen, å tyvlytte til andres folk samtaler på Ikea, eller se seg rundt og hente inspirasjon til oppussing, klær, leking eller hva det enn måtte være? Hvordan var det igjen, å være tilstede i sitt eget liv, akkurat nå, og ikke sammenligne seg og sitt med alle andre? 

Vi har så godt av å koble av fra nett, alle sammen, beskytte oss mot alle inntrykk vi tar inn hver dag gjennom telefonene og nettbrettene våre. Gjør det, bare gjør det. La inntrykkene komme fra det som skjer rundt deg, akkurat der du er.  Og du trenger ikke engang dele det som skjer. La det være ditt, og bare ditt. Det er nok.

Hvorfor er det så vanskelig?

I bloggverden,magasiner og sosiale medier florerer det av tips til sunn livsstil, og jeg henter utrolig masse inspirasjon. Sunt kosthold og trening, samt ikke minst en sunn innstilling og god helse er noe jeg virkelig interesser meg for. Og jeg vil så veldig gjerne finne en sunn balanse, der jeg er tilfreds med hvordan kroppen fungerer og tankesettet ifht mat og kosthold.

Jeg har erfart og lært at når jeg spiser "riktig" mat føles kroppen lett, humøret og energien er på det jevne gjennom dagen, jeg føler meg i det hele tatt i bra form. Og hvis jeg i tillegg får mosjonert litt, kjenner jeg ihvertfall at hverdagen fungerer bedre, at jeg mestrer de fleste situasjoner på en bedre måte og jeg er fornøyd med meg selv. Jeg har også erfart at de gangene jeg har klart å komme i aktivitet selv om kroppen har verket og hodet har vært tungt og "surrete", har det ikke gått mange minuttene før alt letter, trøttheten siger over og humøret bedres betraktelig. 

Og jeg har erfart at når det sklir ut igjen, for det gjør det bestandig, skjer det motsatte. Kroppen begynner å verke, leddene stivner, humøret svinger, istede for en følelse av mestring kommer det heller en følelse av å mislykkes, noe som i seg selv er destruktivt. 

Jeg prøver vel å si at jeg vet i teorien hva som er best for meg, jeg har erfart det og merka de enorme forskjellene. Jeg vet når jeg har det best mulig. Jeg har riktignok 2 små barn, snart begynner jeg å jobbe igjen, men jeg har likevel tid til både litt mosjon og å planlegge et sunt kosthold, det handler kun om prioriteringer. Jeg er flink til å komme med unnskyldninger til å skeie ut, til ikke å trene, til å utsette. Men hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig å endre livsstilen selv om jeg vet hva som er best, og har erfart forskjellene? 

Hva er ditt beste tips for å klare det?  Kanskje jeg kan lage en god plan og gjennomføre en livsstilsendring når ferien er over 3.august? 

Minne for livet

Toget-i-Hakkebakkeskogen-selfie

Idag var dagen for et av feriens store høydepunkt, ihvertfall for 5-åringen: Besøk i Dyreparken/Kaptein Sabeltann, vi har snakka om dette i 1 år. 

Da vi var på tur inn i parken idag, la jeg merke til guttungens måte å gå på, man kunne se på hele kroppsspråket hvor spent han var. Jeg fryda meg stort ved å gå bak ham, der han leide pappaen, og gikk med spente,raske skritt som av og til gikk over i småløping. Hodet gikk alle veier, og han skravla i ett. I Sabeltanns rike, og forsåvidt flere andre steder i parken i løpet av dagen, så jeg hvordan han plutselig ble fjern i blikket og nesten alvorlig, akkurat som om han trengte noen minutter for seg selv til å fordøye det han så og hørte. 

Rammen rundt dagen kunne ikke vært mer perfekt: Nydelig vær, men ikke for varmt, akkurat som jeg ønska. Lillemor, som har vært opp og ned i form og humør hele første ferieuka, var i strålende humør hele dagen, selv med minimalt med soving. 

Nå nyter jeg noen stille minutter med et smil om munnen mens jeg selv fordøyer dagen. Barna sovnet på 2 minutter ikveld, mette og slitne av dagens inntrykk. For han på 5 har nok dagen idag blitt et minne for livet, jeg håper han vil huske det som en perfekt sommerdag, jeg håper han husker smaken av kanelbollen han spiste da vi tok en pause på en koselig kafé etter turen i Hakkebakkeskogen. Jeg håper han husker lukta av kruttrøyk etter kanonen som smalt om bord på "Den sorte dame", da han nesten måtte gjemme seg bak pappaen fordi det var skumlere enn han hadde trodd. Jeg håper han husker at alle var glade, at mamma og pappa hadde god tid til å snakke om og dele alle små og store opplevelser, og at vi avslutta dagen med å synge Klatremus sin nattasang, selv om vi aldri bruker å synge nattasang ellers. 

For min del kommer jeg til å huske hele dagen, fra kjøreturen på 2 timer til avslutningen på hotellet i badekåpe og tøfler, som helt perfekt. Men det som har festa seg mest er de små, spente beina som småløp imellom alle dagens opplevelser.

Idyll,idyll,idyll,idyll....for det meste ;)

Vi ferierer for tida i Telemark, der jeg vokste opp, og vi suser rundt i det eneste idylliske området etter det andre. Været er ,for oss nordboere, helt fantastisk, akkurat passe varmt for litt sightseeing, litt for kaldt til strand og sol. Is,jordbær,grilling,vin,sandaler,kjoler,shorts,lavt tempo - livet er enkelt.

5-åringen har stort sett vært i 240 siden vi kom, det er så mye spennende og nytt, og han har fått masse tid sammen med tante, onkel, søskenbarn og besteforeldre som vi dessverre treffer altfor lite ellers. Høydepunktet hans hittil, tror jeg er da han fikk overnatte i campingvogn, det har vært en drøm lenge. 

Har også innsett at til tross for at vi skal besøke både Sabeltann (Kristiansand dyrepark) og Legoland senere i ferien, er det jammen ta mye glede i de små ting også, og aller helst det som skjer på impuls. For eksempel kan det være supert å klatre på bergknauser, bade litt eller prøve å slå hjul i gresset. 

Babyjenta vår på 8 mnd har nok slitt litt mer enn broren med å tilpasse seg alt det spennende som skjer, hun sover ikke like godt på dagtid fordi vi farter imellom, samtidig som det skjer mye rundt henne, så sånn sett har ikke alt vært bare-bare, men da gjelder det å gjøre det beste ut av det. Og så tenker jeg som så at sånn blir det denne ferien, neste gang er hun større og gangen etter der enda større. Tida går jo så fort! Med barn kan man ikke forvente at alle dager i ferien skal være perfekte, men hvis man får noen gode øyeblikk hver dag, får vi være fornøyde :)

Bildene under er fra de siste dagers tusle-turer i Porsgrunn, Kragerø og Valle i Telemark, nok av idyll å vise frem! Bildene er i alle slags formater, det er det bare å beklage. Amatørblogger,si!

Porsgrunn har pønta sæ

Porsgrunnsælva, noe mer idyllisk enn jeg kan huske

-Ta bilde av meg no mamma ;)

Fint med verandapeis til litt småkjølige sommerkvelder

Mens rosévinen må være iiiiiskald

Finnes det noe bedre enn å ligge flat ut på brygga?

Kragerø. Strand,brygge,svaberg,sommerhus,båter som kommer tøffende...Sommer!

Ny dag, ny skjærgårdidyll. Valle, sola steiker, båtene tøffer og ferierende nordlendinger nyter lavt tempo. Det begynner nå å bli uklart hvilken dag det er eller hva klokka er.

Sommerhuset vårt. Neida. 

ESC - mine største guilty pleasures

Har nettopp sett ESC 60 år på TV, og har mimra og kost meg, bedre fredagsunderholdning kunne ikke noen annen kanal bydd på. Hele min barndom og - let's face it- helt frem til nå har jeg E.L.S.K.A Grand Prix som jeg tillater meg å kalle det. 

Jeg byr gladelig på noen av mine største minner fra denne festen av en musikkonkurranse, uten snev av skam, selv om jeg har titulert innlegget med guilty pleasures.

Hver sommerferie, da vi ble skufla inn i baksetet på Volvoen, gikk veien nordover fra Porsgrunn til Senja. 170 mil, time etter time. Det var stopp på rasteplasser og tømming av bagasjerommet for å få ut kjølebagen med nistemat, det var spyposer, småkjekling, aktivitetshefter fra bensinstasjon (derav bilsyke) og stopp på campinghytter som stort sett var som dukkestuer å regne da vi skulle overnatte. Men så skjedde det noe stort i 1985. Jeg fikk min første walkman og kassett. Jeg valgte Kikki Danielssons "Bra vibrationer", selvsagt fordi jeg hadde sett henne på Grand Prix, og det var mye rosa på coveret. 

Det gikk nok ikke lange tia før jeg fikk Bobbysocks-kassetten med sjølvaste "La det swinge". Hvem kan vel glemme? Jeg husker Lill Lindfors sitt frekke stunt da hun "mista" skjørtet og jeg husker 2 elleville rosa,hvite og svarte jenter som kom hoppende inn på scenen da det ble klart at seieren var norsk. Jeg husker permanenten til Rolf Løvland og at jeg var så vannvittig trøtt, for jeg fikk være oppe så seint. 

Johhny Logan 1987.

Gubbevaremegvæl for en mann. Andre digga Glenn Medeiros, jeg elska Johnny. Hold me. Now.

Jeg husker en sommer da vi henta ei ferievenninne på flyplassen på Fornebu da hun skulle komme på sommerbesøk. Hun var mildt sagt vill i nikkersen og gal i blikket da hun kom inn fra flyet. Årsaken var at Johnny Logan hadde vært på samme flyet. Vi fikk stoppet ham og tatt bilde sammen med vår drømmeprins. Vi levde på den hele resten av sommeren, og var ikke lite forelska. 

Carola <3 <3

Jeg skulle bli den neste Carola. Det skjer noe i meg hver gang jeg hører Fångad av en stormvind. Jeg kunne koreografien (eller "kunne"), jeg hadde stemmen (host), jeg hadde innlevelsen (om ikke annet). Carola, Carola, Carola, Carola - Carola for alltid.

Jahn Teigen

Glasnost og Optimist, helt uforglemmelige bidrag i den norske finalen, spiller ingen rolle at de aldri nådde ut i Europa, hvem trengte Europa når VI hadde Jahn? 

Celine Dion 1988 for Sveits, Ne partez pas sans moi. Som med Carola, hadde jeg også Celine sitt scenetekke, hennes fantastiske stemme og intense blikk. Egentlig pussig at ikke speilet sprakk sånn som jeg stirret i det.

Kordamene i Grand Prix

Hvis jeg ikke kunne bli Carola, Celine eller en av Bobbysocks, var det absolutt ikke noe nedtur å være kordame i Grand Prix. Også her fulgte jeg ni-tidig med på videopptak, spolte og spolte tilbake til sekundene kordamene ble filmet. Jeg ble ekspert på jazz-hands, mmm-ing, oooo-ing og shubbabb-shubbabb. 

Et av mine sterkeste minner i voksen alder er i 2010, Lena med Satelite, Madcon med Glow og som starta flashmob-fenomenet. Grunnen til at jeg husker dette så intenst, er fordi jeg hadde føda 2 dager tidligere og lå på barsel-avdelinga, lillepjokken lå i kurven sin mens 2 overvelda nybakte foreldre spiste take-away pizza og så på Grand Prix. Uforglemmelig.

Ellers kan jeg nevne dem i fleng; Lotta Engberg "4 bugg och en coca cola", Ketil Stokkans "Romeo", Sandra Kim med "J'aime la vie" og den fineste pigg-sveisen jeg noensinne hadde sett, i hvert helt til Kate Gulbrandsen kom. Og apropos Kate, huff av meg, tenk at jeg holdt på å glemme "Mitt liv!" Den er like episk som både "La det swinge" og "Fångad av en stormvind" Jeg øvde og øvde og øvde, helt forgjeves, på å nå opp til sangens siste, intense parti "ingen kan ta fra meg, INGEN kan ta fra meg min drøø-høøø-øøøm, min drøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøm". I et anfall av sterk mangel på selvinnsikt og litt for stor selvtillit bega jeg meg i vei med den sangen på en skoleavslutning en gang. Jeg kommer aldri til glemme de forvrengte fjesene som kjempet så hardt for å holde latter og tårer tilbake.

Tommy Körberg, "Stad i ljus" . Stor, stor låt, som jeg enda får gåsehud over hele kroppen av. Han nådde selvsagt ikke opp til Johnny Logan på drømmemann-skalaen, men jeg måtte noe motvillig innse at jeg hadde fått en ny ballade-favoritt.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, og de fleste sangene kan jeg utenat den dag i dag, jeg husker antrekk, sceneshow, hele pakka. Takk, Grand Prix, for - for mitt vedkommende i hvertfall - for over 30 uforglemmelige år. Grand Prix forever in my heart. Grand Prix 12 pois. 

(Okei, nå skal jeg stoppe.)

Å reise med barn

Igår reiste vi avgårde, barna og jeg, på sommerferie, husbonden kommer etter om en ukes tid. Det ble både fly, tog, drosje og bil før vi endelig var fremme etter vel 9 timer på farten. Igår kveld starta jeg på et innlegg, riktignok med en humoristisk tone, om hvor slitsomt det er å reise med barn. Men så begynte jeg å tenke etter. For barna var jo overhode ikke slitsomme, de var for det meste eksemplariske. Det kjentes plutselig veldig feil og urettferdig å skylde på dem. Det er meg selv som er problemet, og jeg innså at jeg har blitt en kloning av alle de type reisende jeg tidligere har irritert meg over, ristet på hodet og ledd av.

Jeg har blitt hun som har pakka altfor masse håndbagasje, og bruker evigheter i sikkerhetssjekken for å lete etter telefon, nettbrett, flytende væsker o.l. Og som bruker minst like lang tid på å pakke alt ned igjen.

Jeg har blitt hun som deiser til de som sitter ytterst i flysetene med all nevnte håndbagasje, mens jeg noe tungpusta og småsvett finner seteplassene. Jeg har blitt hun som bruker evigheter på å komme seg ned i setet, og som sperrer hele midtgangen for passasje. 

Jeg har blitt hun som, når stresset virkelig griper tak, småkjefter på barna som tross alt bare er veldig oppgira og spente og overhode ikke lar seg påvirke av tettpakket fly og sure passasjerer. Hun som med baby i bæresele og stor ryggsekk skviser seg frem til bagasjebåndet for å få bagasjen fortest mulig. 

Jeg har blitt hun som glor olmt på alle som ikke tar hensyn til barnevogn, og som derfor bare "ved et uhell" durer frem og blåser i om jeg brekker tærne eller skraper opp hælene til noen. Hun som, med et lass av bagasje, går på feil tog og etter å ha pressa seg og ungene frem gjennom hele vogna finner ut at det er feil tog, og derfor må presse seg gjennom vogna på nytt igjen for å komme seg av.  

Jeg har blitt hun som lar 5-åringen ha på ipad uten headsett fordi jeg er for utslitt til å diskutere, og som syns babyen sin er verdens skjønneste til tross for litt skrik og skrål ifra vogna og tenker at såpass får medreisende tåle.

Kan det være en teori at det er ikke barna som gjør det stressende,slitsomt og gjør oss sure på reisefot?

2 reiseglade barn. Fotograf: En småstressa mor.

Lyden av søndag

Storebror er på lekebesøk, lillemor sover og husbonden styrer utendørs.

Jeg nyter en kaffe og har startet denne spillelisten på Spotify:

Snart er det middag hos svigers, før det blir pakking til ferieturen som starter om kun 2 dager.

Søndag <3

Noe av det beste jeg vet

Det blir en fast spalte her på bloggen, som jeg har valgt å kalle "Noe av det beste jeg vet", som både fortjener egen etikett og hashtag. Siden jeg liker å slå et slag for alle små gleder i hverdagen, håper jeg jo kunne spre litt ekstra med noen drypp av pur, ekte og gledelige øyeblikk. 

Man trenger vel å bli påmint om de små,fine ting i livet alle sammen. 

Og hva er vel bedre enn fredagsfølelsen? Denne dagen fortjener en liten feiring, hver eneste gang. Og tradisjnell (og kjedelig?) som jeg er; hurra for pizza eller hurra for taco! Merk; For at man virkelig skal kjenne vannet i munnen, lukta fra kjøkkenet, ja, kanskje til og med få den ekte følelsen av fredag holder det ikke bare å si pizza. Neinei. Man må si H.J.E.M.M.E.L.A.G.E.T pizza.

Mmm. Nemlig. Hjemmelaget pizza, pepsimax, kjæresten, tightsen, sofaen og film. 

Og et glass vin i anledning ferie. Noe av det beste jeg vet.

Sikre tegn på at man er i småbarnsfasen

Da jeg gikk tur eller jogget før, var det helt avgjørende for at det i det hele tatt ble tur, å ha med musikk. Og den skulle spilles høyt, rett inn i øret. Nå vil jeg bare ha det stille. Fuglekvitter, rennende elver? Bring it on!

Før kunne jeg ikke drikke kaffe etter kl 17, da sov jeg så dårlig. Nå kan jeg pusse tennene med kaffe rett før leggetid, spiller ingen rolle. Sover som en stein uansett.

Middagstid betyr ikke middagstid for alle. "Enkelte" bruker heller tia på å krakke mat, bytte ut Langemann-glass med Sabeltann-glass, bytte ut ekle erter med gulrøtter, motivere til å spise liiitt til, tørke søl, skifte bleie, mate baby etc etc etc.

I og med at man ikke kommer først i matkøen, blir man jo fryktelig sulten så når det endelig er litt ledig tid til å spise, ser det ikke fint ut. Gode spisevaner gjelder ikke lenger. Her går potet,kjøtt,grønnsaker og saus i munnen på én gang, det prates/ropes med munnen full av mat, smuler flyr veggimellom, det hostes og harkes for at mat kommer i vranghalsen og hele måltider er som regel unnagjort på under 3 minutter.

Man går konstant rundt med våte eller klissette sokker. Sånn er det bare. 

Det samme gjelder blåmerker/blåe tær. Det er blitt en regel at det ligger en eller annen satans leke strategisk plassert når man skal liste seg over gulvet i et mørkt rom, eller når man har det fryktelig travelt.

Det er også helt vanlig å få diagnosen "Kronisk distré" ; hvor er jakka mi, hvor er buksa mi osv. Du kan være helt sikker på at hvis du for én gangs skyld er klar til å dra med hele bøtte-balletten ut døra og fortsatt ha god tid til det du skal rekke, vel, da har bilnøklene sporløst forsvunnet. De kan være i en av de 14 veskene du veksler mellom, de kan være i vogna, på spisebordet, i bladkurven, på badet, i lommer, de kan ligge på vaskeromsgulvet, de kan ha blitt med partneren på jobb, de kan være i bilen,i garasjen eller ligge i den hemmelige krukka ute på trappa. Og du kan være sikker på at skulle du for én gangs skyld blåse i å sjekke nøkkelskapet først, for du er overbevist om at der er de ihvertfall ikke, joda, da henger de der likevel. Bare å sette av god tid til å leke "Tampen brenner". Og når du har kommet deg avgårde, må du likevel snu bilen etter halve turen fordi det er noe du har glemt. La oss for guds skyld håpe det ikke er en unge.

Av en eller annen grunn, blir man forferdelig lettrørt når man har barn. Det kan være plagsomt. Det skal ikke mer til enn at kjøkkenet plutselig er rydda uten at du visste om det, eller et øyeblikk av søskenkjærlighet mellom de søte små, eller en fin barne/kjærlighets-scene på TV. Klump i halsen, bevreleppe og blanke øyne, og det går ikke an å styre det.

Alle prinsipper flakser avgårde og enkelte dager er du verdens mest vinglette og ettergivende person. Kan henge sammen med punktet over, at du plutselig blir så stolt eller rørt av noe 5-åringen har utretta at det plutselig vanker en is etter middag. Eller at du etter en litt urolig natt, er frynsete i formen og selv syns du fortjener et glass brus til middagen. "Jammen mamma, det er jo ikke fredag i dag" Vel, skal du ha brus eller ikke!? Og alvorlig talt, hvem kan stå i mot et par innmari snille, bedende øyne? Spørsmålet trenger ikke en gang stilles, blkk sier som kjent mer enn ord.

Hvis du for én gangs skyld klarer å holde deg våken etter kl 22 OG tar deg et glass vin, føler du deg helt vill og gææern. Du tar bildet av vinglasset, tilføyer klokkeslettet og hashtagger #yolo før du publiserer på alle sosiale medier. Hashtaggen burde muligens heller vært #looser. :-/