Hvorfor bor jeg her?

Jeg vokste opp i Bamble i Telemark. Begge mine foreldre kommer nordfra, og min mamma er fra Skaland på yttersida av Senja. Hver sommerferie var det å stappe bilen full av bagasje, og så bar det nordover landet med oss. 170 mil en vei. Vi overnatta gjerne i campinghytter, eller hos familie langs ferden -før vi hadde det første, lange stoppet utenfor Fauske hos "ollo"(farmor) og farfar.  Og så bar det videre de resterende 40 milene opp til Senja, hvor vi - i hvertfall i min hukommelse - ferierte i ukesvis.

Jeg har så fantastiske minner fra disse feriene, både på Fauske og her på Senja, det var så fritt, jeg hadde masse søskenbarn og ferievenner som jeg elsket å treffe igjen, år etter år. Det brydde meg lite at været ikke alltid minte om sommer, vi fant alltid på noe uansett. Etterhvert, da jeg ble større, begynte jeg også å elske andre ting; som lukta av havet, den friske lufta, naturen og skjønte også at jeg hadde en personlighet, humor og et "lynne" som passa godt her i nord. 

Det var aldri en plan å etablere meg her i nord, men jeg hadde tenkt å begynne å studere i Tromsø, og så fikk veien bli litt til etterhvert. Det ble aldri noe student-tilværelse, jeg starta tidlig å jobbe, og begynte min "karriere" i Telenor Mobil på Finnsnes - det skulle bare være midlertidig. Rastløs som jeg var på den tiden, ble det en del flyttinger etterhvert; Bergen og Oslo - før jeg av diverse årsaker vendte tilbake igjen hit til nord. 

Jeg har alltid vært en litt urolig sjel, og virkelig ikke ant hva jeg ville bli eller hvor jeg ville bo. Jeg har også alltid vært veldig åpen i møte med nye folk, nye omgivelser, og ikke like god til å "stenge av" inntrykk og ulike påvirkninger fra omgivelsene. Spesielt i Oslo begynte jeg etter en tid å merke at jeg aldri klarte å finne roen skikkelig, fordi jeg ble så gira av at det var så mye å finne på hele tiden, jeg elsket å være på jobb, jeg hadde blitt kjent med så mange fine, nye folk som jeg ville være sammen med så mye som mulig, det var mye festing og som sagt; jeg var ikke noe god på "stenge av" systemet og lade batteriene. Det førte til en liten smell til slutt, der jeg blant annet fikk kjempestore problemer med å sovne på kveldene. I årene etterpå har jeg skjønt at jeg nok var "høy på adrenalin" , og det var kanskje ikke omgivelsene som hadde skyld i det, men meg selv som ikke hadde de riktige verktøyene eller metodene i bagasjen for å sette grenser for meg selv. 

Men i de senere år , har jeg kjent at på plasser med mye folk, kø, masse høye lyder osv, ikke har noe god effekt på meg. Jeg blir urolig innvendig, og kan bli helt utlada etter feks en dag på et kjøpesenter i julestria. Jeg har det aller best i rolige omgivelser, med en viss kontroll på hva jeg utsettes for av inntrykk. Istede for å rushe avgårde til en avtale på en plass med mye støy, syns jeg det er helt fantastisk å treffes hjemme hos noen, der man kan sitte rundt bordet og skravle i timesvis. 

Her vi bor, er det veldig rolig, det er store tomter, åpent imellom husene, lite trafikkstøy, det er ikke noe rush-trafikk når jeg kjører på jobb, det er tilgang på god, frisk luft rett utenfor husdøra, og andre, større naturopplevelser veldig nært.  Jeg kan gå ut på trappa og bare lytte til stillheten, for det er faktisk helt, helt stille. Jeg har en relativt stressende jobb, så det er alltid godt å komme hjem, hjem til roen. 

Det er fint å ha det litt hektisk, ha en jobb hvor det er mye å gjøre, ha barn som er med på aktiviteter på ettermiddagene, og at det stort sett alltid "skjer noe". Men jeg har funnet ut at jeg trenger å ha balanse for å fungere bra. Jeg trenger at det er litt hektiske dager, det gir meg mye så lenge det er lystbetont. Og jeg trenger ro, egentid og tid til å puste. 

Jeg sier ikke at jeg ikke kunne hatt det slik andre steder, men jeg har slått rot her i nord nå. 

Her har jeg alt jeg trenger.

Ut for å trekke frisk luft - rett utenfor husdøra 

Huset i sin fineste vinterprakt

Bildet tatt fra Rubbestadfjellet i sommer. En fin kveldstur, lett vei og veldig nært heimen.