Idag var dagen da "hele verden" skulle få se Senja. Det var ikke gitt at været skulle bli bra (vi ER veldig opptatt av vær her i nord), sommeren i år har vært særs dårlig. Dagene før helga bydde på rene høststemningen med temperatur under 10 grader, regnelinger og vind.
Idag ble det blå himmel, nærmest vindstille, strålende sol og over 20 grader. Dette ble noe sånn som den 3.ordentlige sommerdagen i år. Takk for det, værgud eller hvem det nå er som bestemmer eller lager været.
Det var ikke gitt at vi ville finne en plass å stå med en 5-åring og en baby uten timer med venting, altfor store folkemasser og fare for feks lavt blodsukker og tørste. Jovisst var det folk ute, overalt langs veiene. Men Senja er jo stor, hele 13 mil av etappens 18 mil foregikk på øya. Vi fant en plass, befriende åpen, jeg kunne stille meg nærmest alene i veikanten og knipse bilder da hovedfeltet føyk forbi, trykket ga vind i håret - og på 30 sekunder var det over.
Nå er ikke jeg så veldig sykkelinteressert, jeg sitter ikke klistra til Tour de France for å si det sånn. Jeg brydde meg ikke om hvem som leda, vant spurten eller klatringa eller hva de nå får poeng for. Men å se hele nærmiljøet på tv, og kjenne hver kilometer, se masse kjente og glade fjes, havet og fjellene fra lufta, all galskapen som folk fant på og høre den ene entsiastiske kommentaren etter den andre - vel, det var stort.
Idag tok vi del i noe veldig stort. Idag er jeg stolt senjaværing.
(Og joda, selvsagt leverte både Finnsnes og Målselv også, men Senja var best-ingen protest!.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar